Om meningen med livet..

Jeg har forsovet meg.

Jeg hiver av meg dyna, kler på meg og gjør meg klar. 20 minutter til bussen går. Da rekker jeg spise. Shit.. Det er nye bussruter. Innser at det ikke går noen buss nede i veien på over en time. Det passer dårlig. Må være i sentrum om 40 minutter. Springer ut, med busskortet i lomma og alt annet i veska. Vil være sikker på det er der i dag. Det regner ikke. Ringer D.

«Det kan være jeg blir litt forsinka. Det kan være jeg må ta en annen buss om jeg ikke rekker denne.»
«Det er greit. Rundt halv 11 likevel?»
«Jada. Burde rekke det.»
«Jeg har gått 50 meter og er gjennomvåt. Det regner katter og hunder.»
«Nei? Her er det ikke regn i hele tatt?»
«Hva?»
«Nei. Det er opplett. For en gangs skyld.»

Legger på. Da kjenner jeg en regndråpe på kinnet, og ser opp.
– Oj, oj, oj!!
Jeg fikler febrilsk med paraplyen og får den opp akkurat tidsnok til regnet vasker over meg.

Det er kaldt. Det er kaldt, det regner, og det er oktober. Alle sier jo en ikke skal klage, siden sommeren varte så lenge. Jeg har en teori om det der. Sommeren varte lenge fordi det ikke var skikkelig sommer sør for Norland. Derfor måtte den gjøre opp for seg. Så den varte litt lenger. Men da mistet vi overgangen fra høst til vinter i stedet for. Kaldt.

Det begynner å blåse. Paraplyen vrir og vender på seg, og jeg rundt meg flyger høstløv. Det er praktisk umulig å skjerme både kropp og hode. Hodet blir prioritert. 10 minutter til bussen går.. Jeg går i kappgang oppover bakken før jeg kommer opp på hovedveien. 7 minutter. Jeg kjenner ansiktet koke, og lungene surkle. Dumme influensa, skal den ikke bare gi opp snart? 5 minutter. Jeg ser bussholdeplassen. der er fullt av gamle damer. Jeg rekker bussen med 3 minutter margin. Ikke dårlig. Damene ser på meg med spørrende blikk, jeg må se merkelig ut der jeg står, halve parkasen gjennomvåt, og helt rød i ansiktet. Det røde og det grønne må være en sterk kontrast. Hosteanfall.

«Så. Skal du ta influensavaksinen i år?» spør den ene gamle dama den andre.
«Ja. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det denne uken.»

Jeg håper jeg ikke er smittsom der jeg står og hoster så kraftig at jeg lurer på om lungene har planer om å bli med opp. Damene går et skritt lenger til siden. Bort fra meg. Kanskje lurt. Jeg tar frem en papirhåndduk og snyter meg. Jeg kjenner nesa knirke etterpå. Vakum. Hoster litt til.

“Ja. Jeg tror jeg skal ta vaksina i år jeg også. Det er verdt det om jeg ikke blir syk.”

Jeg burde lese kunstfilosofi. Jeg burde pugget filosofer og teorier i et håp om å klare oppgaven som skal være inne ved slutten av måneden. Jeg burde forberede en fremføring og helst klare å lage middag. Spesielt siden jeg har tatt opp fisk fra fryseren. Men jeg er fortsatt syk. Influensaen sitter lenge i kroppen, og jeg hoster og kjenner at lymfeknutene vrir seg i smerte hver gang jeg strammer magemusklene. Dessuten har jeg ikke så lyst på fisk lenger.

Jeg HAR lest i dag. Har lest ca 30 sider. Pensum. Men ikke filosofi. Har vel mer enn 30 sider filosofi. Gruppemøte i morgen. Planlegging.

Så jeg ser Gilmore Girls. Jeg ser Gilmore Girls, bekymrer meg for vulkaner og jordskjelv og andre potensielle naturkatastrofer. Og leser kunstfilosofi.

Kanskje man kan spise ferdigpizza på dager som denne? Kanskje man kan spise ferdigpizza og lage en salat til å ha ved siden av? Jeg forstår hvorfor studenter legger på seg i studietiden. Eller går mye ned i vekt. Det blir en enten/eller situasjon. For mye mat. For feil mat. For lite mat. Havregrynsgrøt og ferdigpizza. Det blir jo på en måte en balanse. Prøver å tenke slik. En sunn frokost balanserer ut en usunn middag. Men æsj. -Fisken er jo allerede tint. Og det er vel akkurat da en bør tenke på helsen og alle de sultende barna i Afrika. Men jeg får jo ikke sendt fisken dit heller om askeskyen kommer..

Jeg ser at det ikke bare er meg som lar tankene fly på universitetet. Her er det ikke slibrige kommentarer på dodøren i alle fall, bare Doctor Who sitater.

Vond, vond følelse i magen. Jeg vet jeg stresser for lett, men av og til er det rett og slett vanskelig å la være. Kjæresten har flybilletter for å komme hit når han har fri. Om tre uker. Jeg har akkurat begynt å glede meg. Sover en god natt. Står opp i dag tidlig. Flere jordskjelv under Katla. Vulkanen på Island. Usj.

Om vulkanen bestemmer seg for et kjempeutbrudd kommer det til å være askeskyer overalt. Kjæresten vil ikke komme seg hit. Frustrasjon. Panikk. Pust. Det kan være som i sommer. I sommer var det 14 jordskjelv på 48 timer. I natt var det 30. 30 jordskjelv på en natt? Wow. Krysser fingrene for at utbruddet kan vente. I alle fall en måned. Vær så snill? Snille, snille Katla?

Skjelver litt. Bekymret. Puster igjen. Han bor så langt borte. Det er liksom ikke mulig å ta en nattbuss for å komme seg dit. Vondt i magen igjen. Dumme, dumme vulkan. Dumme, dumme askesky. Dumme, dumme bekymringer. – Alt kommer til å ordne seg på en eller annen måte. 

Tror ikke på meg selv. Hater ting jeg ikke kan kontrollere. Hater, hater, hater. Dumme, dumme Katla.

Tirsdager.

Har egentlig aldri forstått hvorfor alle stresser slik med mandager. Tirsdager er mye, mye verre.

Jeg slår av vekkerklokka og føler at jeg helst skulle ha sovet i flere timer til. Men jeg har, som så mange andre, steder å være og ting å gjøre. Jeg hører regnet allerede før jeg kommer bort til vinduet.

Trekker et hjertesukk. -Tirsdager.

Kler på meg. Sminker meg. Spiser. Drikker te. Fortviler over hvor kaotisk hybelen ser ut. Prøver å rydde. Innser jeg ikke har tid. Gir opp. Pakker ned bøker, penalhus og brilleetui. Åpner skapet. Tar ut en parkas, et skjerf og en lue. Kler på meg. Angrer på luen, det er jo bare fjerde oktober. Det er ikke vinter enda. Vil ikke ha vinter enda. Legger luen på skrivebordet. Tar lommeboken, iPoden, mobiltelefonen og nøklene. Rynker på nesen i det jeg går ut i gangen og ser ut. Regn. Ikke bare regn engang. En kontinuerlig strøm av vann. Som bare renner nedover. Kommenterer til meg selv om at det kanskje hadde vært mer praktisk med dykkerdrakt. Stikker føttene ned i gummistøvlene. Har jeg glemt noe? Nei. Trekker pusten dypt. Går ut.

Slår opp paraplyen, men innser fort at det ikke har så stor virkning siden det ikke bare regner nedover, men også sidelengs. Føler jeg har glemt noe. Har ikke tid til å tenke på det. Går fortere nedover bakken mot busskuret. Regnet har dannet bekker nedover veien.

Det er en dame i busskuret. En av de med Ilse Jakobsen støvler og dyre jakker som jeg aldri husker navnet på. Jeg går inn i busskuret og slår sammen paraplyen. Legger den i vesken.

Jeg må ha glemt noe.

Går over det jeg trenger. Bøker. Penalhus. Nøkler. Lommebok. Penger i lommeboken til å fylle på busskortet. Busskortet.. Busskortet er ikke der. Busskortet ligger på skrivebordet. Under luen..

Tirsdager..