Om meningen med livet..

Telefonen kvitrer. Jeg gløtter på øyelokkene. Det er visst lyst ute. Ganske lyst i alle fall. Det er ikke en viktig sms innholdsmessig, men den viser helt klart at jeg har glemt å skru på vekkerklokka. Mer presis a jeg har glemt å skru på vekkerklokka på torsdager. Hvordan kan jeg ha latt være å skru på torsdager? Takket være at jeg for en gangs skyld hadde glemt å skru av lyden på mobilen er jeg i alle fall våken. Og har en hel time før jeg må ta bussen inn til byen for å gå på det dumme ex.fac seminaret.

Klær går bra. Mat går bra. Sminke går nokså bra, om man ikke tar med da jeg presterer å stikke maskarakosten inn i det venstre øyet, noe som resulterer i tårer i 10 minutter. Ikke fordi det var vondt. Bare fordi. Når jeg endelig er noenlunde fornøyd med sminken (mer eller mindre ikke-eksisterende på grunn av tårene) tar jeg på meg parkas og vintersko. Det er vinter ute. I alle fall vintertemperaturer. Bakken skal ikke være hvit om høsten. Den skal være asfalt eller grusfarget. Helst tørr, men det er ofte for mye å håpe på. Akkurat nå er den hvit. Og glatt.

 Jeg halveis går, halveis sklir, ned til busskuret. Angrer nok en gang på at jeg valgte bort lue når jeg skulle ha på meg klær. Det er vel langt forbi den logiske tiden å begynne å bruke lue på. Det er minusgrader. Bussen kommer. Jeg hater egentlig å være den eneste på bussen. Det virker unaturlig. Men det varer bare i et par korte minutter, før jeg går av for å bytte buss. Den bussen er så visst ikke tom, og jeg ender opp bak en dame som må ha mistet deler av luktesansen på grunn av en sterk forkjølelse eller et langt yrkesliv med løsemidler. Hun lukter veldig sterkt av parfyme.

Fremme på universitetet innser jeg fort at alle har bestemt seg for å sitte der i dag. Kantina er full. Gangene har grupper av mennesker som har stengt dørene, som ofte betyr at de vil sitte i fred, og dermed blir forstyrret om du også setter deg ned på benken 3 meter borte. Men det er uansett ikke såå lenge til seminaret begynner.

Det slutter aldri. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det er ikke interessant. Ex.fac. Ikke interessant overhodet. Og seminarleder drar det over tiden i tillegg. Fem over to får vi gå. Det vil ta ca 10 minutter å gå til nærmeste busstopp. Bussen går 14.15. Jeg hiver på meg parkasen, stapper arkene vi får utdelt uforsiktig ned i veska. Omtrent løper ut av seminarrommet. Ned trappene. Ned til sentrum. Springer rett inn i bussen.

Slipper heldigvis å sitte med ryggen mot kjøreretningen. Pleier vanligvis å bli kvalm da. Ellers får jeg en irriterende hodepine. Ved busstasjonen kommer flere folk på. En gutt, som sikkert går på videregående, setter seg ned ved siden av meg. Andre folk må stå. Prøver å gjøre meg selv litt mindre. Han har en veldig stor boblejakke. Etter en stund sovner han. Lener seg mot meg. Jeg dytter han unna. Han våkner, ser på meg, ser frem, sovner igjen. Lener seg på meg igjen. 20 minutter går. Jeg går av på et stopp tidligere enn det jeg vanligvis gjør. Jeg trenger luft.

Går. Sulten. Tøtt. Sliten. Irritert. Lei. Bekymret. Lar det gå ut over høstløvet på veien. Etter 15 minutter leter jeg med iskalde fingre, siden jeg selvsagt hadde glemt hanskene hjemme, etter nøklene i veska. Etter 3-4 forsøk på å finne rett nøkkel og treffe låsen kommer jeg meg endelig tilbake til leiligheten. Men det er kaldt inne også. For jeg må ha slått av varmen. Dette er ikke min dag.