Om meningen med livet..

Jeg setter med ned på bussplassen etter å ha handlet. Har ikke noe energi. Har ikke klart å ete noe etter kvalmen. Ser på klokka. 10 minutter til bussen kommer. Ikke så lenge.
Det kommer en voksen dame og setter seg ved siden av meg. Hun åpner en pose ostepop.
-Hvem i alle dager er det som eter ostepop på en bussholdeplass?
Etter et par sekunder kommer lukten. Jeg må nesten brekke meg. Har ingenting mot ostepop på vanlige dager. Neida, jeg liker faktisk ostepop jeg. Bare ikke lukten. Spesielt ikke når jeg har hatt spysjuka. Eller i alle fall noe som lignet veldig på spysjuka.
Hun tar en og en ostepop fra posen. Slikker seg på fingrene etter hun har tatt den i munnen. Jeg kjenner at jeg holder på å brekke meg igjen. Jeg vender hodet mitt bort litt for å unngå å se henne putte fingrene i munnen.
Lukta forsvinner ikke. Det er ikke vindstille, men den lille, svake vinden som blåser, bringer lukta direkte fra posen og til meg.
Jeg vurderer å hoste. Eller kanskje fremkalle et nys. Om det klarte å smitte så lett i huset jeg bor, så burde et kalkulert host gi ganske gode sjanser for at hun ikke sitter og eter ostepop om 24 timer.
Men så ond er jeg ikke. Jeg holder pusten og venter på at bussen skal komme.

Kommer hjem. Setter på en vaskemaskin. Vasker opp. Planlegger å lage havrekjeks. Har lyst på noe godt. Som er delvis sunt. Eller kan gå for å være delvis sunt. Hører døren til V åpne seg. Hun går ut mot vaskerommet, går tilbake ut på gangen, stopper i gangen. Med en bøtte i handa.
”Jeg kan ha fått spysjuka. Slik du vet det.”
Kjenner magen knyte seg. Får en merkelig og ubeskrivelig trang til å hente helligvann og/eller kors. Selv om jeg ikke er kristen. Selv om jeg tror virus ikke vil merkbart bli påvirket av kristne symboler.
”Å? Har du spydd?”
”Nei. Men jeg er jævlig kvalm. Og det gikk på jobben.”
– Helvete. Nå blir jeg syk også.
”Uff. Det var leit å høre.. Men det behøver jo ikke være virus da.”
Prøver å høres optimistisk ut. Selv om jeg kjenner magen knyte seg og trangen til å bake havrekjeks avtar ganske akutt.
”Vi får håpe det.”
Hun presser frem et smil og går mot rommet.
Jeg vasker opp resten. Vasker kjøkkenbenkene. Eter et knekkebrød og en banan i stedet for middag.

En del av meg vet det er psykisk, men jeg føler meg kvalm allerede.

Så. Her sitter jeg. Med sjokoladeflekker på klærne, i ansiktet og i håret.

Dagen før.

Mamma titter opp fra laptopskjermen: ”Kan ikke du gjøre ferdig kransekakestengene i morgen? Jeg skal jo på jobb.”
Jeg kjenner panikken setter seg. Ingen gir meg ansvar for noe som skal spises. Med mindre det er pizza. Jeg kan å lage pizza.
”Joda.” svarer jeg. ”Sjokoladen skal smeltes i sånt vannbad?”
”Ja. Det blir ikke helt bra om du smelter den i microen, da koker sjokoladen.”

12 timer senere.

Jeg kutter opp sjokoladen. Litt usikker på hvor store bitene skal være. Har aldri smeltet ting over vannbad. 200g sjokolade. Til veldig mange kransekakestenger. Burde likevel være nok.

Finner en glasskål. En liten gryte. Vann i gryten. Ikke nok til at det går helt opp til skålen, bare nesten. Sjokoladen i skålen. Gryten over plata på ovnen. Skålen over vannet i gryta. ’Det her er feil.’ Sjokoladen blir ikke smeltet, bare.. klumpete. Og tung å røre. Ikke smeltet. Venter. Venter litt til. Ting begynner å smelte. Det lukter sjokolade. Snart er alt rennende.

Kanten på skåla er akkurat for langt nede i gryta til at det er enkelt å få den opp. Og den er varm. Veldig varm. Altfor varm. Det går akkurat.

Dypper den første kransekakestanga i sjokoladen. Det var ikke så vanskelig. Dypper den andre enden i sjokoladen. All sjokoladen fra den andre siden renner ned over fingrene mine.

Etter et par pinner føler jeg at jeg har teken på det. Det går bedre. Problemet er at etter 50 stenger er det ikke mye sjokolade igjen i skålen. Jeg prøver å skrape. Sjokolade over knoklene. Sjokolade over fingrene. Luggen i øynene. Blåser den bort. Den faller ned igjen. Blåser den bort igjen. Bruker til slutt lillefingeren til å dra den til siden. Sjokolade i panna. Sjokolade på genseren. Sjokolade på 90% av kransekakestengene..

Det får holde.

Av og til er en bare ikke motivert nok til å arbeide med eksamensoppgaver.

Det er snart jul. Det vil si, det er bare fem dager til jeg kan reise hjem om jeg er en flink student og består breddetesten på første forsøk. Det er bare seks dager til den første eksamensoppgaven må leveres, og sju til den siste skal inn. Det vil si, jeg har to eksamensoppgaver, på til sammen 4000 ord å skrive (det var en overdrivelse siden jeg er over halveis på den ene), og en breddetest å lese til.

Egentlig vil jeg ikke lese eller skrive eksamensoppgaver. Egentlig vil jeg slappe av med julemusikk og gløgg slik vi gjør hjemme på denne tiden. Men når man er fattig student er ikke akkurat gløgg noe man vil unne seg når det er mer nødvendige ting som må kjøpes. Som julegaver og mat for eksempel.

Jeg er så langt ferdig med bare en julegave. Listen over julegaver som gjenstår er eviglang, og ideene om hva disse gavene skal være er få. Det er ikke enkelt å finne julegaver. Spesielt ikke når en først nå begynner å oppdage hva det vil si å være fattig student.. Jeg har egentlig hatt det godt økonomisk siden jeg flyttet. Ingenting som presset noen gang. Pengene fra første utbetaling av stipendet har holdt lenge, og det er først nå jeg merker at det kanskje er litt trangt med pengene.

Men da har jeg også nettopp brukt 2000kr på flybilletter. Slik kjæresten kan komme hit i juleferien. Slik vi får sett hverandre. Det er bare litt mer enn to uker til. Jeg er glad for at avstandsforholdet har vist seg å ikke være like vanskelig som jeg trodde det kom til å være, for så lenge du har en dato å forholde deg til så går det egentlig bra å vente.

Men når man har gått gjennom sovemorgen, rydding av rom, en sen frokost og en del andre småting er det ikke mye en kan utsette eksamensarbeid for lenger.

Klar, ferdig, skriv..

Telefonen kvitrer. Jeg gløtter på øyelokkene. Det er visst lyst ute. Ganske lyst i alle fall. Det er ikke en viktig sms innholdsmessig, men den viser helt klart at jeg har glemt å skru på vekkerklokka. Mer presis a jeg har glemt å skru på vekkerklokka på torsdager. Hvordan kan jeg ha latt være å skru på torsdager? Takket være at jeg for en gangs skyld hadde glemt å skru av lyden på mobilen er jeg i alle fall våken. Og har en hel time før jeg må ta bussen inn til byen for å gå på det dumme ex.fac seminaret.

Klær går bra. Mat går bra. Sminke går nokså bra, om man ikke tar med da jeg presterer å stikke maskarakosten inn i det venstre øyet, noe som resulterer i tårer i 10 minutter. Ikke fordi det var vondt. Bare fordi. Når jeg endelig er noenlunde fornøyd med sminken (mer eller mindre ikke-eksisterende på grunn av tårene) tar jeg på meg parkas og vintersko. Det er vinter ute. I alle fall vintertemperaturer. Bakken skal ikke være hvit om høsten. Den skal være asfalt eller grusfarget. Helst tørr, men det er ofte for mye å håpe på. Akkurat nå er den hvit. Og glatt.

 Jeg halveis går, halveis sklir, ned til busskuret. Angrer nok en gang på at jeg valgte bort lue når jeg skulle ha på meg klær. Det er vel langt forbi den logiske tiden å begynne å bruke lue på. Det er minusgrader. Bussen kommer. Jeg hater egentlig å være den eneste på bussen. Det virker unaturlig. Men det varer bare i et par korte minutter, før jeg går av for å bytte buss. Den bussen er så visst ikke tom, og jeg ender opp bak en dame som må ha mistet deler av luktesansen på grunn av en sterk forkjølelse eller et langt yrkesliv med løsemidler. Hun lukter veldig sterkt av parfyme.

Fremme på universitetet innser jeg fort at alle har bestemt seg for å sitte der i dag. Kantina er full. Gangene har grupper av mennesker som har stengt dørene, som ofte betyr at de vil sitte i fred, og dermed blir forstyrret om du også setter deg ned på benken 3 meter borte. Men det er uansett ikke såå lenge til seminaret begynner.

Det slutter aldri. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det er ikke interessant. Ex.fac. Ikke interessant overhodet. Og seminarleder drar det over tiden i tillegg. Fem over to får vi gå. Det vil ta ca 10 minutter å gå til nærmeste busstopp. Bussen går 14.15. Jeg hiver på meg parkasen, stapper arkene vi får utdelt uforsiktig ned i veska. Omtrent løper ut av seminarrommet. Ned trappene. Ned til sentrum. Springer rett inn i bussen.

Slipper heldigvis å sitte med ryggen mot kjøreretningen. Pleier vanligvis å bli kvalm da. Ellers får jeg en irriterende hodepine. Ved busstasjonen kommer flere folk på. En gutt, som sikkert går på videregående, setter seg ned ved siden av meg. Andre folk må stå. Prøver å gjøre meg selv litt mindre. Han har en veldig stor boblejakke. Etter en stund sovner han. Lener seg mot meg. Jeg dytter han unna. Han våkner, ser på meg, ser frem, sovner igjen. Lener seg på meg igjen. 20 minutter går. Jeg går av på et stopp tidligere enn det jeg vanligvis gjør. Jeg trenger luft.

Går. Sulten. Tøtt. Sliten. Irritert. Lei. Bekymret. Lar det gå ut over høstløvet på veien. Etter 15 minutter leter jeg med iskalde fingre, siden jeg selvsagt hadde glemt hanskene hjemme, etter nøklene i veska. Etter 3-4 forsøk på å finne rett nøkkel og treffe låsen kommer jeg meg endelig tilbake til leiligheten. Men det er kaldt inne også. For jeg må ha slått av varmen. Dette er ikke min dag.

Søndag morgen.

Jeg burde vel egentlig innsett at den kommer like forutsigbart hver gang. Rett etter lørdagsnatta, som kommer etter lørdagen, som alltid kommer etter fredagen. Jeg vegrer meg fra å stå opp. Senga er varm, magen er sulten, og kreftene til å begynne dagen eksisterer liksom ikke helt enda. Men opp må jeg før eller senere.

Heldigvis er varmekablene på. Jeg strekker meg. Ser lengselsfullt på dyna som ligger der, varm og fristende. Klær. Joggebukse, ullgenser og tøfler. Chic er det kanskje ikke, men komfortabelt nok. Vipper opp macen, og hører maskinen begynner å suse litt. Babyen oppe skriker. Kanskje han også mener at det er unødvendig å egentlig tvinge seg opp på en søndag. Ikke spesielt sannsynlig.

Alle bøkene og skrivesakene ligger i en haug på sofaen. Tenker jeg burde lese filosofi. Jeg burde nå igjen pensum, siden pensum for lengst har løpt fra meg. En del av meg orker ikke. Jeg er lei av lesing. Jeg er lei av filosofi. Jeg er i alle fall lei av ex.fac, som egentlig minner sterkt om et stort sort hull for tiden. Som bare venter på en veiledningsavtale på en oppgave jeg ikke engang har begynt å skrive.

Jeg sukker. Tusler ut på kjøkkenet for å sikre den første dosen koffein for dagen. Tusler tilbake og innser at kjæresten er pålogget. Kjæresten vil ringe. Høres bra ut. Høres bedre ut enn filosofi i alle fall. Det varer ikke lenge nok. Telefonsamtaler med kjæresten gjør somregel ikke det. Ikke at jeg kan forvente så mye mer akkurat denne helgen, Skyrim har jo nettopp komt ut. Da er han jo ikke engang i Sverige. Ganske mye lenger borte. Men telefonsamtalen gjør i alle fall dagen litt lysere

Plutselig har det gått 4 timer uten å ha gjort noe som helst fornuftig. En får kanskje begynne snart. Slik en er ferdig før filosofiforelesingen i morgen.

Folk du prater med en gang annenhver måned på facebook spør: “For eller imot skilsmisse?” 

Du sitter å prater med venner natt til søndag:
A: “Forelesing i morgen? 12.15?:)”
J: “Eh? Det er søndag i morgen? Eller? Shit. Jeg er desorientert.”

* Den følelsen av å falle, for å så bråvåkne, når en nesten sover
Dukker somregel opp dagen før noe veldig viktig, når en egentlig bør sove, men sliter litt med å få det til. Gjør hele prosessen med å sove mye vanskeligere. Du blir bare trøttere og trøttere og sliter mer og mer med å få sove.

* Den følelsen av å våkne for tidlig, være behagelig trøtt, men å måtte tisse
Vekkerklokka er stilt på 8.30, men du våkner 7.15 og innser med et lykkelig smil at du kan sove litt mer enn en time til. Helt til du innser at du må tisse, og for å komme deg til doen må du ut av den varme senga for å gå ut i den kalde gangen før du kommer til doen. Da er det ikke snakk om å få sove etterpå i alle fall. Om du prøver da risikerer du bare å ligge å tenke på den helvetes alarmen som kommer til å ringe om en time.. 40 minutter.. 20 minutter.. 5 minutter..

* Følelsen av å være lys våken etter å pusse tennene om kvelden.

* Vaskemaskiner med skyllestopp, men ingen tømmeknapp
Det er ikke alt som skal sentrifugeres, men det hadde jo vært fint om det ikke lå å svømte inne i vaskemaskinen når en skal ta det ut derfra. Da hjelper det i alle fall ikke å sette seg ned foran vaskemaskinen å lure på hva en skal gjøre nå. Neida. En må faktisk enten risikere noe som blir en minioversvømmelse ved å åpne maskinen, eller rett og slett sette på skylling med lett sentrifugering. De hadde rett i gamledager når de gjorde slik for hånd.

* Å skrive handleliste, for å legge den igjen hjemme
Etter å ha gått over en kilometer til nærmeste butikk i regnet stikker du hånda i bukselomma for å fiske fram handlelista. Som selvsagt ikke er der. Når du kommer hjem igjen innser du kanskje at du skulle ha tomater og knekkebrød, ikke pepperkaker og kakaopulver.

* Tirsdager

* Når du nærmer deg slutten på Norvegiaen
Tidlig om morgenen når du vil spise frokost. Og innser at alt du får til er små biter av ost som ligner mer på abstrakt kunst enn mat. Likevel er det helt tydelig at der burde være ost til i alle fall tre eller fire skiver til. Minst.

* Jonathan from Spotify og alle vennene hans
Nei. Jeg er for grådig til å betale, og det er sjeldent jeg hører på spotify. Kanskje mest fordi jeg hver gang hører mer av Jonathan og co enn musikken. Har noen vurdert autotune?

* Når du prøver å forklare noe, men folk misforstår underveis
Spesielt om det er noe som irriterer deg. Ikke bare misforstår de, men de misforstår på en slik måte at de endrer hele samtalen og gjerne lar deg stå igjen å føle deg ganske så patetisk, for det var jo ikke det du pratet om i hele tatt. De kunne nesten klappet deg på hodet og sagt ”så, så” i samme slengen.

Av og til viser det veldig godt at folk bare er opptatt av å tjene penger. Film om Utøya? For det første er jeg ikke sikker på at en slik film burde blitt laget i hele tatt. Kanskje en dokumentar. Kanskje en dokumentar uten skyting, blod og desperate skrik. Men det har allerede blitt laget. De overlevende fikk sin sjanse til å fortelle hva som skjedde og hvordan de opplevde det. Det er den eneste pålitelige kilden. De som faktisk var der. De som så vennene sine bli revet bort. Ikke en amerikansk regissør som vil skaffe seg et navn. Skaffe seg et navn på bekostning av de som var på Utøya, og pårørende til de som aldri kom seg derfra i live.

Link til nyheten på VG.

Et søk på Vitale Versace viser at han ikke engang har en IMDb profil. Der finnes en Vitaly Versace, men ingen Vitale. Dette er sikkert bare et håpløst forsøk på å skape kontrovers. På å lage seg et navn. Men er det en ting Utøya-massakren fortjener så er det en fremstillelse som i alle fall ikke er et desperat forsøk på å vinne popularitet og penger. Om det først skulle bli laget en film. For å endre våpenreglene i USA sier regissøren? Hah! Sannsynlig.

AUF har bedt nettavisene om å ikke nevne navnet på filmen. Ikke skape blest rundt den. Jeg er enig. Jeg kommer ikke til å linke til noen trailere eller nevne navnet på filmen. La oss boikotte filmen. La oss unngå å se den. La oss ikke nevne navnet på den. Vi vet hva som skjedde. Vi har sett intervjuer, vi har sett bilder, vi satt klistret til nyhetene med en klump i halsen den 22 juli 2011. Vi trenger ikke en film for å gi oss et bedre bilde over det som skjedde. Spesielt ikke en film som ikke engang er korrekt fremstilt. La oss først la de åpne sårene bli arr før vi prøver å lage populærunderholdning av det. Er det så mye å be om?

Det er alltid de fint de dagene solen skinner gjennom vinduende. Spesielt om høsten. Solstrålene føles annerledes. Tynnere på en måte. Og det er kaldere. Mye kaldere. Men kaldt er ok så lenge solen skinner på denne måten. Da kan det nesten være koslig med iskalde fingre og frostrøyk. Det er da du møter barn ute som leker drager og sparker løvet som ligger langs veiene. Det er da hele verden forandrer seg til en slags varm oransj. Og du vet at året nærmer seg en slags slutt.

Det er også da det er irriterende at den ene bihulen har bestemt seg for å produsere store mengder snørr, og enkelte lymfeknuter sporadisk begynner å hovne opp. Men det er forsåvidt ok. Jeg blir nok frisk snart. Det er vanligvis slik det funker.